Helfrelst publikum på Sam Eydes plass

Siste hovedkonsert på Canal Street 2011 ble en fest av det riktig gode slaget. To artister, en ung og særdeles lovende og en veteran med høy kredibilitet, det var det som skulle til for å skape en formidabel avslutning av årets festival. Det er så utrolig å oppleve hvordan enkelte artister klarer å føre med seg publikum på en reise gjennom livets mysterier og lunefullheter bare i løpet av noen timer. Det var en slik fest det var, en meningsfull, varm og energisk opplevelse.

Jonas Alaska har vært artist på Canal Street flere ganger før, fra den spede begynnelsen av sin karriere som musiker og låtskriver. Som 22-åring sto han i går kveld på hovedscenen foran et stort publikum, alene med sin kassegitar og munnspill, med tekster som vitner om at et ungt sinn kan modnes gjennom inderlighet og åpenhet på en måte som alder i år ikke garanterer.  Det er noe ved denne fyren som gjør at publikum ikke kan motstå å la seg rive med, man kunne føle hvordan oppmerksomheten nærmest magnetisk ble trukket mot scenen - også dem som var glade over solen og gjensynet med gode venner ble avbrutt i sine summende samtaler fordi den fyren der oppe hadde noe å komme med.
Konserten til Jonas Alaska var perfekt oppbygd, fra han sto der alene til han inviterte inn fullt band og to korister, og til han avsluttet stående alene på den store scenen. Han fylte den scenen så totalt. Avslutningen var i seg selv et høydepunkt. Siste låt var en ny låt som han har skrevet til de pårørende etter tragedien i Oslo og på Utøya, med tittelen Wrote a song for you. Det er så unikt å kunne skrive tekster som treffer folk rett i hjertet, jeg kunne kjenne det stakk vondt og sårt der jeg sto på brosteinen på Sam Eyes plass. Etter å ha fremført denne nydelige sangen ble han klappet og krevd tilbake av et takknemlig og overbevist publikum - og hva gjør så denne ferskingen av en artist? Jo, han drar verdens morsomste låt Swine Flu Blues, som handler om alt hysteriet rundt svineinfluensaen, som i bakspeilet kan virke temmelig overdrevet. Glimrende avslutning! Snakk om å ha stil.

Når så Bob Geldof overtar scenen en stund senere er publikum mer enn godt oppvarmet, men kanskje ikke med klare forventninger til denne artisten som i lang tid har markert seg mer som gjennom sitt engasjement for nødrammede mennesker i verden enn som musiker. Han ga nylig ut et nytt album som har fått veldig god omtale, men før den tid har det vært stille rundt musikken hans i lengre tid. Likevel er jo Bob Geldof en legende i kraft av sin tid som frontfigur i det nyskapende punkbandet Boomtown Rats, og som hovedrollefiguren Pink i Pink Floyd’s The Wall. Lørdag kveld markerte han seg både som musiker og som humanist på hovedscenen.

Musikken hans bærer med seg verden både i lydbilde, rytmer og tekster. Heftige irske folketoner, lavmælte ballader, afrikanske trommer og reggaerytmer, og publikum dras med i alt fra heftig dansing til å stå gyngende med tårer i øynene. Spesielt sterkt ble det da Geldof fortalte bakgrunnshistorien til låten I Don't Like Mondays og relaterte den til drapene på Utøya. Som han selv sa så forsøker vi alle å forstå hvordan noen kan begå slike grufulle og meningsløse handlinger, men det er ingenting å forstå, for det finnes ingen god grunn. Jenta som i 1979 skjøt og drepte sine skolekamerater fra soveromsvinduet sitt oppga som grunn at hun ikke likte mandager. Jeg har aldri skjønt den låten bedre enn denne kvelden.
Fra å dvele ved slike vonde, men viktige temaer, klarer så Geldof å dra publikum opp igjen, til lutter glede og oppstemthet, kanskje til og med lykkerus. Han blir klappet inn igjen etter siste låt og drar så mange ekstranummer at jeg mistet tellingen, og det ser ut som om han og det energiske bandet gjør det av ren og skjær spilleglede i møte med publikums smittende begeistring. Summingen blant publikum når konserten er over er at de er overveldet, nærmest tatt på senga over konsertopplevelsen . Jeg hørte faktisk at noen sa at de var helfrelst.

Foto: Jan Espen Thorvildsen/Canal Street

Del på MySpace