Knubbben som kabaretbule

Heldige var de som fredag hadde tatt seg turen ut til Knubben. For ikke å snakke om dem som tilfeldigvis kom tøffende forbi i båten sin, uten å ane at denne dagen kom Guro von Germeten til å stå der, med sitt lille, røde trekkspill, og mane frem franske følelser, tragiske historier og balkantoner.

Nedslitte betonggulv og fuktige murvegger med avskallende maling, rustne jernrekkverk og gresstuster som stikker opp fra sprekker i det grove gulvet. Knubben er en underlig liten knaus der den ligger, nesten ikke synlig midt i Galtesund. Det vil si, den har blitt betydelig mer synlig etter at Canal Street mannskapet svingte sine blå pensler over de grå veggene, og tryllet frem bobler og streker – og stupedama!

Det er enkle forhold som rår på Knubben, her sitter publikum rett på betonggulvet og baren er en treplate som balanserer på noen mursteiner. Likevel presterer de to kokkene som står for matserveringen å servere den lekreste og mest velsmakende fiskesuppen i manns minne. Med masse blåskjell, flere fiskesorter, søte reker og sjøkreps elegant dandert på fatene til hver enkelt av gjestene. Denne lekre suppen skal så fortæres sittende på et betonggulv og med skje, og da er det bare å la spisemanerene fare.

Midt oppi dette står det en vakker sommerbrun jente, med gul florlett sommerkjole og oppsatt blondt hår, med et rødt, lite trekkspill. Hun har også med seg to musikere, Sebastian Haugen og Line Grenheim på fiolin, og til sammen lager denne trioen et lydbilde som står i sterk kontrast til sørlandsidyllen rundt, med duppende båter i vannet og velstelte hvitmalte hus på alle kanter.

Fra det øyeblikket hun spiller første tone på trekkspillet og åpner med sangen Accordian night, er publikum forført. Hver enkelt låt er en opplevelse, en historie fylt av lidenskap, galskap og humor. Med en stemme som kan gå fra fløyelsmykt hviskende til dramatisk hjerteskjærende gir Guro publikum ståpels midt i solsteken og får tårene til å piple ut av øyekroken. Hun byr på seg selv med historier mellom sangene, om hvordan låtene har blitt til og om hennes vei fra operasanger til egenkomponerende låtskriver, om hvordan hun fant sitt første røde trekkspill i en nedstøvet bruktbutikk i Oslo. Hun lokker frem latter og spontan klapping med sanger som My dream of a jewish wedding, som virkelig bringer frem følelsen av å befinne seg midt i et jødisk bryllup. Mens andre låter igjen er så forførende og sensuelle både i utførelse og tekst at man ikke klarer å ta øynene fra denne vakre jenta i gult og ser henne for seg sittende i en mørk, skitten kabaretbule med støyende menn man ikke ville møtt i en mørk bakgate som publikum.

Når konserten er over, etter at applausen har ført til to fantastiske ekstranumre, vender publikum hjem til fastlandet. Kanskje med en følelse av å ha oppdaget noe de ikke ante eksisterte, og som de fremover kommer til å ønske å oppleve igjen. Det blir ikke enkelt å oppfylle det ønsket.

Del på MySpace