Synne Sanden band feat. Mathias Eick

I en fullstappet Bakgård, under tak av hvite seil, tok Synne Sanden oss med inn i sin musikalske verden. Seilene var kanskje overflødige, for det falt aldri en dråpe fra himmelen, men det falt flere fra publikums øyekroker. For Synne er åpen, ekte og ærlig, og hun treffer oss rett i hjertet. Når vi tror at det ikke er mulig å åpne seg mer, gir hun oss likevel enda litt til.

”The fragile girl be free” synger hun, og fremstår akkurat slik, der hun står barføtt i en liten hvit blondekjole; både sårbar og fri, men samtidig viser hun at hun står støtt og trygt både musikalsk og som seg selv. For hun er også en ung dame som vet hvor hun vil, og i fem år har hun drømt om å spille på nøyaktig denne scenen under denne festivalen. Hun forteller om hvordan hun den gang opplevde Mathias Eicks trompetspill, og ble så rørt at hun måtte løpe ut på do for ikke å avsløre for alle at hun gråt så hun hulket. Når hun introduserer ham for publikum, og understreker hvor stort det er for henne å spille sammen med ham her, lover hun at hun skal prøve å la være å gråte denne gangen, i hvert fall ikke hulke. Det er kanskje lett for henne å love, men ikke like lett for publikum, for hun har rett i at deres uttrykk passer sammen, at de begge har denne vare nerven i sin musikk. Dette ”it” som treffer blink i oss.

Det blir et naturlig fokus på Mathias Eick og Synne selv, men man skal ikke overse bandet hun har med seg. Det består av Trygve Rypestøl på sax, Karl H. Bjorå på gitar, Magnus Nergaard på bass og Vegard Lauvdal på trommer. Det er fristende å bruke begrepet ”unge og lovende” i omtale av Synne og bandet hennes, men ved nærmere ettertanke er det ikke helt rettferdig. Visst er de unge, men de behøver faktisk ikke love så mye; de leverer fullkomne varer allerede.

Etter siste låt gir et begeistret og rørt publikum stående ovasjoner og trampeklapp. ”Betyr det at dere ønsker ekstranummer?” spør Synne sjenert, før hun gir oss nettopp det. Hun synger ”Sometimes I feel like a motherless child”, og det føles som hun gråter musikk, denne gangen med hulk, og det er vidunderlig vakkert og hjerteskjærende på samme tid.

Foto: Espen Mork Dahl

Del på MySpace