Torsdagens sol på hovedscenen heter Esperanza

Dagens hovedscene åpnes av Terje Rypdal, som vi knapt kan tenke oss en god Canal Street  uten. Denne gangen møter han i selskap med meget eminente musikerkolleger. Ingen ringere enn bassisten Miroslav Vitous og Jack DeJohnette på trommer.

Jazzopplevelsen de gir oss er eksperimentell og nærmest symfonisk. Man får assosiasjoner til både heavyrock og kammermusikk. Særlig gjør Vitous stort inntrykk. Når han tar frem buen kan enkelte partier minne om moderne klassisk musikk i stil med Kronos Quartet. Kanskje er det på grunn av regnet, men en får en flytende opplevelse av å lytte til dette. Det er som det er vann i hver tone. Denne konserten gjør seg faktisk i regn!

Kristiansandere er velkomne i Arendal, sier konferansieren, når hun introduserer Thom Hell. Visst er de det! Publikums respons levner ingen tvil om at den nasjonale stjernen fra sørlandet er meget velkommen. For første gang i Arendal, leverer han de vakre, vare, og melodiøse låtene vi har blitt så glad i. Stemningen er topp med en sørlending på scenen, for et sørlandsk publikum, på sørlandet. Det eneste som ikke er sørlandsk er været, som best kan beskrives som bergensk. Heldigvis legger det ingen demper på stemningen, tvert imot synes folk å ta det med godt humør, og det er også et artig skue å se utover en Sam Eydes Plass som er tett befolket av regnponsjobekledde mennesker. Vi ligner nærmest en gjeng ruggende pigviner.

Så kommer hun, selveste Esperanza Spalding, den vesle store bassisten, som de fleste av oss ble introdusert for da president Obama, ønsket seg nettopp henne til Nobelkonserten sin. Fra første stund som hun entrer scenen, gir hun oss improvisert sang over de nylig avleverte ordene fra konferansieren. Hun scatter i ren Ella Fitzgerald-stil, og som om det ikke er komplisert nok i seg selv, så gjør hun altså dette samtidig som hun, intet mindre en virtuost, trakterer sitt instrument, bassen. Og dette er ikke bare en opplevelse for ørene, men synet er like vakkert og forbløffende, der denne billedskjønne, ungpikeaktige kvinnen omfavner sin digre kontrabass. Publikum er i ekstase, og man må være lagd av stein hvis man ikke får fot av de eggende rytmene. På Sam Eydes plass er det bare bakken som er av stein, for akkurat nå er plassen dekket av et hav av dansende regnponsjo-pigviner!

Og som om dette ikke var nok til å holde oss happy i lang, lang tid fremover, får vi jammen enda mer. Denne gang fra Sverige i form av Veronica Maggio. Denne skandinavias svar på Amy Winehouse, sikrer oss ny dansefot og høy stemning. Etterpå rusler vi søkkvåte, men lykkelige, bort i teltet for å få med oss jammen.

Del på MySpace