På festivalkontoret
(Poppes plass)


Via TicketCo:
canalstreet.ticketco.no


hashtag #csarendal

Når enden er god er den på langt nær over

Etter en heller regntung dag i Arendal by var det en lettelse for de fleste at ettermiddagen og kvelden ble det de hadde håpet på: en sommerkveld med god stemning og store musikkopplevelser. Litt kjølig var det muligens, men sola gløtter frem i det hovedkonserten begynte og ga publikum det lille ekstra giret man gjerne vil ha på festival.

Første artist på scenen var Elly Marvellous, en ukjent artist for de fleste. Hun vant Canal Streets gunst på fjorårets "Understreet" scene, altså de unge, up-and-coming artistenes egen arena. Lørdagens opptreden på Canal Street vitnet om at denne dama ikke er noen amatør, hun er en fullverdig sanger og artist. I samarbeid med korist og en glimrende gitarist gjorde Elly scenen til sin egen med både gode coverlåter og eget materiale, og publikum likte det de fikk høre.  Dette blir ikke siste møte med Elly Marvellous!

Tania Maria er visstnok en brasiliansk diva, men divafaktene var ikke direkte gjenkjennelige på Sam Eydes plass lørdag kveld. At hun kunne sitt fag er det ingen tvil om, hun behersket sin sjanger brasiliansk jazz med bravur - og med god kontakt med sitt publikum. "Move", altså "beveg dere", nærmest beordret hun et stykke ut i konserten, og viste hvordan vi mer forsiktig anlagte nordboere skulle bevege hoftene i takt med musikken. I de mer kjente bossanova låtene fikk hun lett publikum til å synge med. Været var muligens ikke direkte sommerlig, men Tania Maria brakte temperatur til Sørlandet - og gudene skal vite at det trengs. Både i form av hetebølger og hoftebevegelser.

Mange blant publikum hadde nok høye forventninger til siste band ut på året aller siste hovedkonsert på Sam Eydes plass. Jethro Tull er et legendarisk band som som mange har et forhold til fra 1970- tallet og oppover, og at det er mange menn som har hørt på dem oppigjennom var synlig foran scenen denne kvelden. Mange menn, noen av dem grå i håret, nøt konserten i fulle drag og det var tydelig og hørbart. "Dette er kunst!" utbrøt min sidemann impulsivt etter én av Ian Andersons briljerende sekvenser på fløyte. Bandet beviste sin posisjon, med dyktige instrumentalister som behersker kunsten å bevege seg ledig mellom en mengde musikalske sjangre og med en presishet i uttrykket som mange vil misunne dem - og i tillegg har de Ian Anderson. Mange menn ble unge igjen denne kvelden, og frontmann Ian ga dem ingen grunn til å tro noe annet! Når en mann på nærmere 70 år kan stå på ett ben og spille fløyte som en gud, da er det håp for oss alle!

Foto: Simen Samuelsen

 




Meld deg på vårt nyhetsbrev!
Navn:  
Epost: