På festivalkontoret
(Poppes plass)


Via TicketCo:
canalstreet.ticketco.no


hashtag #csarendal

Bugge og Arendal Sessions - del 6

Nok en fantastisk gjengivelse fra Pål! Del 6. Her tar han for seg konserter fra torsdag 25.juli 2013 Arendal Sessions: Mike Mainieri (US) - solo vibrafon / NORTHERN LIGHTS m Mike, Bugge, Bendik Hofset, Arild Andersen, Audun Kleive / Audun Kleive - solo, med gjest: Bugge Wesseltoft.

En legende og en lykkelig amatør

Formen er på topp og det er jammen godt å leve når du beveger deg i en jazzboble på Arendal Sessions. Etter konserten med Mike Mainieris Northern Lights ble det tid til en liten matbit. Bugge hadde foreslått at jeg skulle ta en prat med Mainieri, så etter mitt kamikazeangrep på en hawairullekebab (uten mais), traff jeg den vennlige lille vibrafonisten på Cafe Victor. Må innrømme at hodet var fullt av spørsmål jeg ønsket å stille, samtidig som jeg skjønt at jeg måtte strukturere meg litt hvis det skulle komme noe interessant ut av dette, som jeg kunne formidle videre. Jeg hadde derfor satt en hel del spørsmål og tanker ned på en blokk. Mainieri er vennligheten selv og vi fant fort tonen, så jeg hadde rimelig senka skuldre da jeg skulle fiske opp notatblokken min. Ingen notatblokk var å finne i veska jeg hadde med og plutselig gikk topplokket på høygir. Jeg forsøkte å rekonstruere tankene på blokka, som jeg nå skjønte at lå igjen på kulturhuset . Jeg husket heldigvis hva jeg hadde tenkt å ha som inngang på intervjuet og fikk rask respons på mitt første spørsmål – og swish så gikk samtalen unna. Underveis kom spørsmålene til meg takket være Mainieris liketil vesen, men også grunnet det faktum at når to mennesker som møtes i samtale rundt et tema som de begge har en genuin kjærlighet til, da går praten lett. Og da spiller det ikke noen rolle at den ene er Jørgen Hattemaker og den andre er Kong Salomo, eller som i vårt tilfelle: en legende og en lykkelig amatør. Intervjuet har jeg tenkt å sette meg ned å skrive i ro og mak, så på ett eller annet tidspunkt dukker nok det opp på Canal Street sine sider. Kan bare røpe at vi snakket om nordisk kontra amerikansk jazz, hvorfor han begynte å spille dette spesielle instrumentet, Miles og Jimi Hendrix, fremtidsplaner og ECM.

Gammel helt ble ikke som ventet

Tiden går fort i godt selskap, hadde egentlig satt av en halv time, men plutselig var timen gått og jeg tenkte at nå må jeg ikke tøye strikken til denne vennlige mannen for langt. Jeg ber pent om å få signert en av hans plater før vi avslutter og jeg halser videre bort til hovedscenen hvor Al Di Meola er i full gang. Di Meola er en gammel helt fra ten-årene, så jeg vil gi ham en liten halvtime før jeg skal innlede neste etappe i Arendal Sessions: Bugge og Kleive. For meg blir møte med Al Di Meola en skuffelse. Delvis synes jeg ikke konseptet hans med strykere er noen innertier, men dårlig lyd og et publikum med munndiaré er vel hovedårsaken til at jeg tidligere enn planlagt rusler inn i kulturhuset for å vi fokuset til det som skal skje på scenen der.

Tunge lydlandskap

En smule på overtid går Audun Kleive og Bugge på scenen, den store salen er ikke alt for godt besøkt, men en jazzmusiker er vant til å spille for både stort og smått og de to på scenen synes å ta det hele med et smil. «Så fint at akkurat dere kom», sier Bugge og introduserer sin barndoms venn Audun Kleive. Selv tenker jeg at det er fint jeg kom, jeg trenger å utfordre mine musikalske referanser av og til og det tror jeg vil skje nå. Og jammen hadde jeg ikke rett. Fra Kleives første slag på de elektroniske perkusjonsinstrumentene prøver jeg å åpne sansene. Samtidig nytter det ikke å lytte til dette på tradisjonelt vis. Musikken er nesten fri for melodier, her er det rytmer, figurer og lydkulisser som gjelder. Det males tunge lydlandskap og det beste jeg kan gjøre er å la meg suggererende rive med. Bildene som males med lyd er tunge, intense og med nerve. Tidvis støy, andre ganger med mer klangfull bunn. Bugge og Kleive er som hånd i hanske, eller mer likestilt hånd i hånd. Kritiske røster vil nok harselere over formatet, selv opplever jeg det givende og med stor respekt for et intuitivt samspill på høyt nivå. Etter en liten time har vi fått presentert en sammenhengende lydopplevelse uten stop, da telepatien på scenen kommuniserer at vi er ved veis ende og jeg rives ut av transen. Kuuult!

Sprikte i alle retninger

Siste etappe for min del ble kveldens jam. Åpenbart hadde mange trukket inn kulturhuset fra hovedscenen etter at Al Di Meola og Morten Abel hadde gjort sitt. Hyggelig med mye folk, men det er trist at alt for mange har større behov for å høre sin egen stemme enn å få med seg hva som skjer på scenen. Apropos hva som skjedde på scenen, så opplevdes det som om disse ellers så framifrå musikerne ikke helt var enige om hva de ville, dette sprikte dessverre i alle retninger. Høydepunktet, ikke nødvendigvis musikalsk men mer som en happening, var nok den overraskende inntredenen fra Anneli Drecker på scenen. «Shimmering, warm and bright» i ny tapning, så var det stø kurs for køya!

Hilsen Pål Koren Pedersen




Meld deg på vårt nyhetsbrev!
Navn:  
Epost: