På festivalkontoret
(Poppes plass)


Via TicketCo:
canalstreet.ticketco.no


hashtag #csarendal

Intense kvinner på Hovedscenen

Sommerkvelden var perfekt, slik den bare blir på Sørlandet, da jeg kom slentrende inn på Sam Eydes plass. På scenen står Klepp, med en gjeng entusiastiske tilhørere foran scenen. Det er herlig å se de unge, lokale musikerne boltre seg på scenen, og det er ingen tvil om at de elsker å stå der. Musikken tar meg tilbake til grønsjen på 90-tallet, og trioen pakker den varme kvelden inn i mørk vokal og bass som kiler i magen.

Men fredag kveld på Hovedscenen var først og fremst fargelagt av kvinner. Kvinner som fylte både scenen og lufta med intens spilleglede, dyktighet og stemmeprakt.  Hedvig Mollestad trio var først ut, og grusa oss umiddelbart med musikalsk dyktighet og villskap. Mørkt og tungt, fra herdet metall til det innadvendte melankolske, dette er sterke musikere som briljerer med sin fingerferdighet og kreativitet på bass og gitar. Jeg har aldri før sett så høye stiletthæler i et så hardt lydbilde, men kjenner at akkurat det har jeg lengtet etter! Det blir vekslet mange forbløffede blikk på Sam Eydes plass, det er umulig ikke å bli trukket inn i Hedvig Mollestad og Ellen Brekkens minefelt av lyd.

Så: En liten dame i svart entrer scenen. Dette har jeg ventet på! Suzanne Vega ser oss, og holder blikket klart festet på oss gjennom hele konserten. Med seg på scenen har hun gitarist Gerry Leonard, og sammen gir de oss en varm og intens musikkopplevelse. Vega er kjent for de fleste for sine vakre visemelodier og sterke tekster, og med seg til Arendal har hun både gammelt og nytt. Det er utrolig å oppleve hvordan hun på sitt enkle vis trekker oss inn og holder oss fast. Det begynner å bli trangt foran scenen, og jeg trekker meg litt tilbake. Da først får jeg se hvor mye folk det er! Hele plassen er stinn, og når Vega trekker sine mest kjente låter ut av flosshatten, blir folkemengden ett med hennes stemme og hverandre, slik den bare kan bli på en perfekt festivalkveld.

Og det er ikke slutt! For når Beth Hart kommer slentrende ut på scenen, og setter i gang med sin forestilling, er publikum helt fanget. For Beth Harts stemme kommer man ikke unna, hun drukner oss i sin voldsomme vokal og sjarm. For en energi! Det er umulig å ikke la seg rive med, og rundt meg danser og synger folk som de sjeldent gjør på Sam Eydes plass. Og når det hele er over, og folk trekker videre til Night Sessions, er det helt klart: Jeg tror jeg kan klare en slik kveld igjen. Helst nå.

Helga Tørå Karsrud

Foto: Oda Agnore Skattum, Stine Høiland, Birgit Fostervold og Espen Wang Johannesen

Se flere bilder her!




Meld deg på vårt nyhetsbrev!
Navn:  
Epost: