Ikke en sky, verken på himmelen eller i mitt musikalske hode – det er rammen for fire dager med Arendal Sessions. Bugge Wesseltofts festival i festivalen skal om få timer dras i gang for andre gang, etter det som må betegnes som en kunstnerisk suksess i fjor. Heldig er jeg som har blitt spurt om å skrive mine dagboknotater fra Arendal Sessions, i år som i fjor.
Fjorårets suksess har bidratt til å legge lista høyt. Kan vi forvente en like spennende musikalsk godtepose i år? Jeg tror det, av to grunner. For det første har jeg en uforbeholden tro på at Bugge ikke samler et knippe nordiske toppmusikere uten å være trygg på at det er kunstnerisk riktig. Hans nese for kombinasjoner og settinger har bidradd til den unike posisjonen han har i jazzen, han feiler helt sikkert ikke her heller. Dernest synes jeg personlig at årets Sessions rommer musikere som på mange måter har bidradd til å føre jazzen i nye og spennende retninger. Ikke minst gjelder det gitarist Eivind Aarseth og trompetist Nils Petter Molvær, som må sies å være fanebærere for den moderne elektrisk jazzen i Norge. Både hver for seg og i utallige samarbeid har disse to spennende kunstnerne staket ut nye måter å skape rytmisk improvisert musikk på. Akkurat slik Bugge selv har gjort.
I møte med denne norske «elektriske» gjengen henter så Bugge den danske vokalisten Cæcilie Norby og bassist Lars Danielsson fra Sverige, som begge må betegnes som mer akustiske og lyriske i uttrykket. Begge har lange karrierer bak seg hvor de nordiske undertonene i musikken har fått utvikle seg mer og mer etter som deres uttrykk har modnet. Eller kanskje det er rettere å betegne dem som europeiske musikere, hvor kunstmusikkens impresjonisme i mine ører ofte ligger under overflaten og skaper balsam i øregangene og langt inn i sjelen.
Blir dette fullt krasj? Norskt, elektrisk og tungt, i møte med våre naboers akustiske og lyriske uttrykk? Å nei da, Bugge har da mange ganger vist sin lyrisk åre, og både Aarseth og Molvær er ambiente mestre som kan bekle Norby og Danielssons uttrykk. Og våre dansk/svenske venner har da også en rytmisk puls og dynamikk som kan følge et heftig lydbilde.
Og så må vi for all del ikke glemme Marilyn Mazur opp i alt dette. Denne amerikanskfødte danske rytmegudinnen vil krydre det som skjer på scenen med sitt helt unike perkusjonsspill. Med fartstid fra bl.a. bandene til Miles Davis og Jan Garbarek står hun allerede skrevet i jazzhistorien med fete bokstaver. I samspill med de andre musikerne under Arendal Sessions vil hun igjen skape magi og være prikken over i’en.
Det er bare å glede seg til fire spennende dager med Bugge og gjester. Allerede i kveld braker det løs i kulturhuset. Arendal Big Band har fått det som må være et fryktinngytende oppdrag å spille med disse verdensstjernene, et oppdrag jeg er sikker på at de mestrer med glans. Og med denne koblingen har også Arendal Sessions fått en ny dimensjon, ikke bare samles jazzens verdensstjerne i Arendal, det skapes også møtepunkter som er fruktbare for vårt lokale musikkliv. Lenge leve Arendal Sessions!
